Her er turreferat fra MANDAGSTUR NR.2 2021:
Det er ikke ideelle forhold for skogsturer i disse dager. Is og snø gjør stier og terreng litt vanskelig å ferdes på og i. Derfor anså vi det som best å velge kystnært turmål denne gang.
Terrenget mellom Isebakke og gamle E-6 viste seg å ha minimale snømengder og få partier med is.
I det store og hele var det små problemer med å ferdes der. Sånn rent kartmessig har området båret flere navn: Svinesund, Unnebergåsen og Svinesund øst.
Sentralt gjennom terrenget går Kyststien. På flere strekninger av vår tur valgte vi å legge veien utenom den stien for å besøke steder som er vel verd besøk – pga både utsikt og terrengdetaljer som kan krydre turen.
13 vandrere var kl. 10.00 klare for avgang fra p-plassen like før Gamle Svinesundbroen. Skydekket var forholdsvis høyt og temperaturen holdt seg nær 0-streken. Nærmest vindstille.
På norsk side
Vi ga klar beskjed til politiet som bevoktet grensen om at hele turen skulle foregå på norsk grunn og de hilste avklarende da vi la i vei oppover mot Blåsopp-gården.
Opprinnelig var det en plass under Sæterhaugen. Skriftlige kilder om Blåsopp fører tilbake til 1723. Navnet Blåsopp finner ved flere steder langs norskekysten. Det stammer fra seilskutetiden da skutene ofte måtte vente på at det skulle bli seilingsvind.
Sæterhaugen
Kyststien svinger seg elegant rundt Sæterhaugen gård og tar til høyre. Like før leden får en sørlig kurs hoppet vi av og la i vei oppover mot høyde 105. Vi fulgte åshøyden nordover i lettgått stiløst terreng, krysset to stier og la i vei opp mot Unnebergåsen.
Den har to topper. Vi avsto fra den nordre pga tynningshogst og tok med oss den søndre. Derfra er det flott utsikt mot Knivsøya, Nexansanlegget og med Festningen tronende helt bakerst.
Etter en god stopp der gikk vi ned til sti som førte oss til den gamle plassen Råskogen, en gang husmannsplass under Unneberg. Også for den fører dokumenter tilbake til først på 1700-tallet.
Svartedalen
Etter en kort vandring østover møtte vi Kyststien igjen omtrent der den går bratt nedover Svartedalen med spennende terrengdetaljer på begge sider.
Ved Mellomøgla kom vi til Unnebergveien og den fulgte vi sørover i et flott kulturlandskap. Unnebergbekken omkranset av flott løvskog på venstre hånd og åkerlandskap på høyre side. Det må være et interessesant område for fugleelskere. Der Kyststien kommer over bekken fra Isebakke-siden er det en glenne som bærer navnet Skutebaugen. Står man der kan man ikke unngå å legge merke til de mektige eiketrærne. Vår «botanikk-professor» Johan anså at de nok har sine 150-200 «år på baken».
Det er meg fortalt at der ved eiketrærne skal det være en bra plass for de som ønsker å lytte til nattravnens sang.
Angående skiltingen i vårt turområde; så er de en gang i tiden satt opp av ildsjeler i Berg IL med nå avdøde Ole Martin Solheim som en av basene. Flotte minner om gamle hedersfolk! Det var den gang Berg stadion lå på Vestgård-jordet under nåværende E-6.
Ringdalsfjordens Venezia
Fra skutebaugen fant vi en liten sti som gikk mellom hyttetomtene på Unnebergstranda. Traff en hyggelig kar som ga oss grønt lys i retning «Ringdalsfjordens Venezia» eller Unnebergholmene. De tre øyene har etter sigende fått sine navn etter døtre på Unneberg-gården. Margit, Laura og Ragnhild er navnene.
Den hyggelige karen viste seg å være «herren på Margit». Etter vårt besøk nede ved fjorden gikk vi opp til jordekanten og fulgte den opp til en sti som førte oss inn i flott og spennende åsområde. Utsikter, spennende juv og trivelig furuterreng ventet oss.
Rett opp for Ragnhild var det tid for båltenning. Det er ikke ofte vi har rasteplass med en slik mektig utsikt. Hele innseilingen til Halden «lå for våre føtter» fra Kråkenebbet til Brattøya og Hollenderen med bakenforliggende herligheter…… og ikke å forglemme: «det forgjettede land» på andre siden av Ringdalsfjorden.
Danmarkskjærene – store og lille og det «gør-lille» Foggelen lå også i vårt synsfelt. Det store er fredningsområde for fugl.
På vei tilbake mot bilene valgte vi bort Kyststien mot Skotta og valgte i stedet en sti som ligger litt lenger mot nordvest. Særlig det siste stykket ned mot Skotta-jordet går i et trivelig terreng. Hvor kommer ordet Skotta fra? Det kan ses å ha to betydninger: 1) å se ( det åpner seg en utsikt) og 2) den svenske varianten å skyfle eller spa. Etter en liten stopp ved Nedre Skotta bar det oppover forbi Kleiva (Kleven?) og kom inn på stien vi hadde vandret noen timer tidligere. Tilbake ved Blåsopp tok vi en svipptur den korte veien opp til Hjelmkollen fort. Det ble anlagt i årene 1902 – 03 som følge av den usikre situasjonen som rådet den gang i tiden før Unionsoppløsningen. Fortet var underlagt Fredriksten festning. Anlegget ble nedbygget i 1906, men ble tatt i bruk igjen av tyskerne (1940 – 45).Anlegget er nå fredet og eies fortsatt av Forsvaret.
Både på vei opp til Hjelmkollen og ved tilbakekomst hadde vi hyggelig prat med Hans Håkestad på Blåsopp.
Etter nærmere 5 t på tur kunne vi uten nevneverdige viderverdigheter forlate det politikontrollerte området på Svinesund og dra hjem til godstolen.