Bare ni trosset turværet

Nå viste det seg heldigvis at regnværet ga seg ganske raskt, så turen føyet seg inn i rekken av mange vellykkede mandagsturer.

En av turens hovedhensikter denne gang var å minne oss på hvilket fantastisk nærterreng vi har her i Halden. Vi skal ikke langt bort fra asfaltvei, grusvei eller lysløype for å kunne oppleve terreng som kan få oss til å undre : Er jeg i Ankerfjella, er jeg i Håkabyfjellet eller er jeg i det nærmeste bynære terreng i Halden – Høiås/Venåsmarka?

Hele vår tur denne gang gikk i en korridor innrammet av Asakveien i sør, Tobarntjern i nord, Ekelimoen i vest og Demma i øst. I det området fikk vi til en tur på ca 12 km og hele turen gikk på sti ! Da kan vi jo bare tenke hvilket unikt turterreng denne byen har.

Men hvordan skal vi få mange flere til å få øynene opp for denne skatten og la den kunne bli et alternativ til lysløypa opp og ned, dag etter dag, år etter år?

Noe av det vi så og opplevde på turen:

Vi gikk i åpen.lys furuskog, kom over i mer mørk og dyster gammelskog (hovedsakelig gran), vi vandret over nakne fjellrabber, koselige små tjern dukket opp, furutrær med dimensjoner som ledet tankene hen på malmfuru, et spesielt bjørketre ( hengebjørk ) som ifølge vårt orakel på skogens vekster, Johan, var denne sikkert 200 til 250 år gammel og med den barken som er så typisk for så gamle hengebjørker, vi passerte 4 av de 10 store steinene i Høiåsmarka som Dagfinn Trømborg har beskrevet i et lite hefte ( ved Gørrtjern, nabosteinene ved Tobarntjern og i Blåløypa ), og selvsagt mye, mye mer. Det som gjelder er øyne som ser! Regnet gjorde at vi kunne tenne bålet også på denne turen, og inne ved Tobarntjern fant vi en hyggelig plass som var som skapt for oss.

Selv om vi var innom både lysløypa, Blåløypa og Gulløypa (Rahaugløypa) var dette de små stiers tur. Så folkens ! La oss benytte småstiene mye mer. De gir vederkvegelse for både kropp og sjel !!