Minnene vil aldri dø

Det kom som et stort sjokk på oss alle da budskapet kom om at Espen Glomsrød, selveste Espen Glomsrød, omkom i en trafikkulykke. Også hans yngste datter Synne led samme skjebne. Sjokket er like stort fortsatt og tomrommet er enda større. Vi er mange som kommer til å preges av dødsfallene i lang tid.

I denne sammenheng er det naturlig å mimre litt om Espen, som ble medlem av Gimle IF i ung alder.

Det var naturlig at han ble med i Gimle Idrettsforening på slutten av 1960-tallet. Både faren Rolf og moren Annemarie var aktive i Gimle IF, og Espen ble en del av et stort ungdomsmiljø i klubben.

Espen likte også å gå på ski, men etter et par snøfattige vintere mistet han litt av interessen og ville heller satse litt mer på orientering.

Det var et stort samhold i Gimle IF og dette fenget Espen, sammen med at det dannet seg en fin ungdomsgjeng å trene i. Espen var en konkurransemann og likte å være med på løp så å si hver helg, som mange andre i klubben.

Allerede i 1970 viste han stort talent for orientering da han vant et stort jubileumsløp, og ble O-Trollmester året etter. Glomsrød toppet resultatlistene også i åra etter dette, og i 1976 ble hans prestasjoner kronet med landslagsdeltakelse. Fram til 1980 var han fast inventar på det norske o-landslaget. Resultatmessig gikk det bedre og bedre og som 17-åring var det på tide å øke treningsdosene.

1978 ble det store gullåret for Espen. Han var kommet inn i Idrettstroppen i det militære og fikk konsentrert seg om mye trening. På våren dette året tok han gull i firelandskampen i Danmark som junior og utpå høsten slo han til på hjemmebane med to militære VM-gull. Verdensmesterskapet som samlet 91 deltakere fra en rekke nasjoner gikk i Torpedalen over to dager og Glomsrød gikk helt til topps på dag en, og ble nummer seks på dag to. Det holdt likevel til seier sammenlagt, med nesten to minutters margin til landsmannen Tore Sagvolden. Med strålende norsk innsats ble det også seier i lagkonkurransen. Dermed kunne Glomsrød ta med seg to gullmedaljer og en vandrepokal hjem fra premiebordet.

Som om dette ikke var nok avsluttet Glomsrød 78-sesongen med ytterligere to gjeve medaljer. Det ble sølv under individuelt junior-NM og sølv i stafetten under Nordisk juniormesterskap. For 1978-sesongen ble også Glomsrød tildelt HAs ærespris i idrett.

I 1979 ble det ingen reprise i det individuelle mesterskapet, men en 6.plass. På stafetten derimot, ble det gull igjen, sammen med Tore Sagvolden og Svein Jacobsen. Tre VM-gull på to år lar seg høre.

Men før han tok valget om å trappe ned, var Espen innom Idrettstroppen på Terningmoen. Espen kom med på landslaget som junior og fikk 12 landskaper med seg.  Men i 1979, da tiden i Idrettstroppen var over, flyttet han til Oslo for å ta fatt på fysioterapiskolen.

Da flere av treningskameratene ga seg i Gimle søkte Espen nye utfordringer og havnet i Flaggtreff og Mysen. Der var han nærmest lovet jobb, men slik gikk det ikke. Tilfeldighetene gjorde at han havnet i Halden igjen og der fikk han seg jobb.

Etter et lite comeback i Gimle ble det Halden Skiklubb fra 1987. Siden den gang var han der.

De siste åra engasjerte Espen seg i skiklubben med å være med å tilrettelegge for bedre turløyper i marka, og da ideen om et samarbeid mellom Gimle og HSK dukket opp om å merke og skilte alle hovedstiene i Høiås- og Venåsmarka, ville Espen være med.

Espen var et slikt menneske. Han gledet seg over at andre hadde det bra. Nå skal vi andre videreføre Espens gode engasjement, helt i tråd med hva han selv ville.

Når turgåere etter hvert ikke trenger å gå seg vill i marka, eller finner en flott treklopp over ei bløt myr, kan de tenke på at dette har Espen bidratt med.

Vi vi alltid huske alle de gode minnene etter Espen og hans datter Synne.

Fred med dere.

Morten Paulsen