Til fots fra Kula til Hafsrød

I dag var mandagsturene tilbake i et turområde som vi ikke har gått i siden 2009. Det betyr at det var svært få av dagens 12 deltakere som var med på forrige tur vi gikk der.

Dessverre er det slik at for å komme til flere av de flotteste skogområdene i kommunen må det bli en del veivandring, men det får vi tåle. Dagens runde gikk i sin helhet i «de Ankerske skoger».

Vi parkerte ved Kula. Etter en liten undring over hva «Kula-navnet» egentlig betyr satte vi kursen rett nordover forbi Ørdalstjern, men vi glemte ikke å kikke oppover til høyre der Ørdalsøfse ligger.

Framme ved Kverntjern gikk vei over til sti som ganske fort gikk over til det vi må kalle stiløst. Det gikk stort sett meget greit å ta seg frem til en pust i bakken der bekken ned mot Ørdalsbukta starter. Det er en del rester nedover langs bekken som tyder på at det har vært en renne der, sannsynligvis for å lede tømmer trygt ned fallet i starten. Navnet Kverntjern leder tankene hen på at det også har vært en kvern der. Vi tok som sagt en velfortjent kort-rast på fjellet der og så at fisken (ørret ? ) vaket i vannet.

Vi var nå kommet inn på merket sti. Første stidele var ved Svarthølet (myr) der det tar av en sti som går mot Ertehaugen – innerst i Store Erte. Vi startet oppover mot Spissmyrfjellet. Til høyre hadde vi det enda høyere Kverntjernøfse. Samlenavn for hele området er Kroktjernfjellet.

Hovedrasten var på forhånd bestemt ( av turleder ) at vi skulle ha i nordenden av Kroktjern, et utsøkt vakkert tjern som ligger i en utsøkt vakker skog. Strekningen mellom Kverntjern/nord og minnestøtten kommer høyt opp på en liste over Haldens flotteste stistrekninger.

Etter en halvtimes tid i solskinnet ved Kroktjern var neste stopp ved minnestøtten over de to falne Haldenguttene Erik Olsen og Arne Erlandsen. Turleder hadde sammenstilt noe tekst av Arvid Johanson og Roger Prang som han framførte slik:

«Allerede tidlig i 1944 hadde Hjemmefrontens ledelse i samråd med regjeringen begynt å legge planer for en eventuell norsk overtakelse ved en tysk kapitulasjon. Noe av planene var å opprette depoter i grenseområdene –

de ble kalt «planeter». I Østfold var det planlagt 3 «planeter»: I Rødenes ( Nestor), ved Otteid ( Hyperion ) og i området Nøssemark/Ankerfjella (Petrokolus ). På disse stedene skulle etter planene 40 mann ha sitt støttepunkt. Planene om å sette opprettelsen av Petrokolus ut i livet ble brått stoppet da en razzia i sept. -44 rammet Milorg i Halden. Flere

av karene kom seg over til Sverige, bl.a. milorg.sjefen Knut Svendsen og ung-guttene Erik Olsen og Arne Erlandsen. Knut Svendsen ble av militærkontoret i Sverige utnevnt til leder for opprettelsen av Petropolus.

I Rävmarken-området var det flere svensker som var villige til å bistå nordmennene slik at de kunne ha trygge baser på svenskesiden av grensen. Petrokolus var tenkt lagt til traktene mellom Boksjøen, Ørsjøen og Store Erte. Om morgenen 27.sept. 1944 brøt 3 milorg-karer opp fra Rävmarken. Det var Knut Svendsen (Bill), Erik OLsen (Bjørn) og Arne Erlandsen (Arne Pedersen). De gikk mot Hafsrød. Alle 3 var Halden-gutter og var godt kjent i området. Fram på dagen ankom de Hafsrød, satte fra seg en del utstyr i ei hytte i nabolaget og søkte inn på gården der bestyrer Stangebråten var kontaktmann. Han hadde dårlige nyheter til Svendsen. (Erik Olsen og Arne Erlandsen ventet i skogkanten).Vanligvis var det sjelden tyskere og nazifolk ferdes i traktene, men nå var det elgjakt og det for et trettitall tyskere rundt i skogene. Blant dem var sjefen for grensepolitiet i Halden, hans NK og en fra Arbeidstjenesten på Ystehede. Mens Svendsen var inne på Hafsrød hadde de 3 nazistene nærmest snublet over Erik Olsen og Arne Erlandsen i skogbrynet. Begge parter ble overrasket. Nk’en spurte dem etter pass. De overrakte ham sine grenseboerbevis. NK’en ble mistenksom og ba dem om å strekke hendene i været for ransaking. Patriotene forsto at de ville bli avslørt og grep etter sine revolvere. Men grensepolitisjefen og

AT-offiseren var allerede skuddklare for å dekke sin kollega.

De åpnet ild. Erik Olsen ble drept momentant. Arne Erlandsen fikk kastet seg bak

en stein og greide å komme seg fram til en grøft mens nazistene hele

tiden skjøt etter ham. Knut Svendsen var kommet ut på gårdstunet og forsto straks at en tragedie hadde skjedd. Flere av tyskerne i traktene ble tilkalt av skuddene. Svendsen var nær ved å bli tatt til fange, men kom seg inn i skogen og klarte å holde seg skjult fram til mørket kom. Da forsto han at eneste utvei for ham var å komme seg tilbake til Rävmarken. Erlandsen ble funnet. Han var død, men fikk likevel flere skuddsalver gjennom seg. Få hendinger i vårt distrikt gjorde et slikt inntrykk som drapene på disse ung-guttene. Motstandsbevegelsen måtte for en tid dempe sin aktivitet og legge nye planer.

Avdukingen av minnestøtten fant sted 16.sept. 1945. Over 200 møtte opp. Halden Sangforening sang, Sjt. Albert Johanessen som var venn av de omkomne talte og sa bl.a.: Guttene kjempet aldri for noen krigsære, men det var kjærligheten og troen på at Norge skulle bli fritt som var understrømmen i deres innsats.»

Andre prominente personer som var tilstede var gårdeier Nils Anker, ordfører Schjervum i Idd, ordfører Olsen i Halden og sogneprest Meyer. Seremonien ble avsluttet med Ja, vi elsker.Det ble også vår «seremoni».

Vår tur fortsatte forbi Harestua. Derfra så vi bort til gården Hafsrød som antakelig har fått navnet sitt fra enten mannsnavnet Hafr eller substantivet hafr ( bukk ). -rød ( -rud ) er jo rydning, så gården stammer nok fra tiden etter svartedauen. Eldste skriftlige kilder om gården er fra 1593. Etter 1723 har skrivemåten vært Hafsrød. I 1865 var gården delt i to gårder. På 1890-tallet kjøpte Peter M. Anker gården. Han så mulighetene i de store skogarealene. I dag hører ca 31 000 mål skog til Hafsrød gård.

Like etter at Harestua var passert fulgte vi skogsvei til høyre. Straks før rundkjøringen i enden av veien er det spor etter en gammel vei innover Hvitåsen. Den er ganske grei å følge fram til blindveien som går i lia nord for Kulatjern.

Turen gikk i strålende vårvær, hadde en lengde på vel 10 km og var en på

alle måter fin oppkjøring til 17.mai.