MANDAGSTUR NR.1, 8. januar 2024.
Her et turreferat:
Først kom snøen, så kom kulden og så kom tåken. En skulle tro at det ikke var mulig å få til en trivelig mandagstur når de ytre forhold spilte så lite på lag, MEN, det ble faktisk en veldig positiv opplevelse å vandre rundt i Halden sentrum og de nære omgivelser på det vi må kalle en riktig vinterdag.
Kulissene var enormt flotte etter en tåkenatt, og minus 16 ved start var ikke til noe sjenanse når «maskineriet» var kommet godt i gang og vi slapp unna med vindstyrke 0 til 1.
For oss skogsvandrere kan selvsagt ikke bygater og de aller nærmeste stiområder hamle opp med Høiås/Venåsmarka, Vestfjella, Ankerfjella eller Ertemarka for å nevne noen. Likevel kan bynære turer være en vekker, også for oss, om at dette er terreng som i aller høyeste grad fortjener å bli tatt vare på.
9 stykker trosset vinterens favntak og stakk i vei langs nordsiden av Tista, hovedelven i Haldenvassdraget. Med sine knappe 5 km danner den avslutningen på vassdraget som er hele 149 km.
De flotte oppslagstavlene på begge sider av elven gjør turen «Elvelangs» både interessant og opplysende.
Den historiske og fredete Kongegården fra 1820 ble passert. I den nyklassisistiske bygningen var konsul Wiel den første som flyttet inn. Siden har huset vært både hotell, restaurant, huset ulike forretninger og vært pølsemakeri. Hva den nye ytre prakt nå skal fylles med gjenstår å se.
Vi rundet det nyeste tilbygg på Tista-senteret og satte kursen mot Rødsbergstien, opp til Haldens gamle innfartsvei Rødsveien og derfra opp på selve Rødsberget. ( Noen sier Rødsfjellet, men det er visst ikke helt akseptert ). Rødsberget byr på flotte stier og veier, og det var hyggelig å konstatere at de blir brukt, også når snøen dekker landskapet. Rødsberg skanse med major Forbus som leder var innblandet i harde kamper under beleiringen i 1660. De måtte gi tapt 26.jan. 1660. Minnetavle om dette, er sammen med minnet om siste krigs falne haldensere og 22.juli-støtten Rødsbergets fremste besøksmål.
Så ble det et lite stykke gatelangs fram til Rød herregård, en av de største og best bevarte lystgårder i Norge. Eldste deler er fra 1600-tallet. Mektige eike- og bøketrær ble passert på vei ned mot lysthuset, lindealleen og og til sist hasselgangen opp til hovedhuset. På avstand skuet vi inskripsjonen «C A Norges Ven», som nå er et minne om Christian Augusts siste dag i Norge – 7.jan. 1810. Gravlunden med mange Tank- og Ankerstøtter ble passert før det bar ned stien mot Remmendalen. Naturreservatet rundt denne bekkedalen med dens rike plante- og dyreliv ble opprettet i 2010. Et spørsmål lurte seg frem på vei oppover dalen: Er vernebestemmelsene så strenge at veltede trær over stien ikke kan fjernes? Skal folk lære å sette pris på slike verdifulle nærområder er tilgjengeligheten alfa og omega!
I fint driv på gangvei bar det så oppover til den nye brannstasjonen, under veien og inn på privat vei forbi Remmen gård og videre til Nedre Remmen. Derfra på åpen sti til Refne. Her gikk vi antakelig forbi det som en gang var «Sangernes hus» som brant ned på -60-tallet.
Like ved der «Remen Aae», i dag Remmenbekken, munner ut i fjorden tok vi bålrast mellom gamle bryggeruiner og sivskog. Hyggelig plass med god utsikt over til Brattøya. Der er det ingen av turdeltakerne som noen gang har vært. Kan det være et turmål før vi eldes altfor mye?
Langs strandkanten er det minner fra «hollender-tiden» hele veien innover mot det sentrale Halden.
På Tyska benyttet vi oss av byens bredeste vei (til hvilken nytte?) før vi tok over broen og inn på «Elvelangs-stien» på Tistas sørside og fram til P.
Turlengde vel 8 km, utetid 3,5 t. Ingen frøs og alle hadde en fin vintertur.